søndag 23. august 2015

AXTRI. Opplevelse, nedtur og bekreftelse.

Galskapen er gjennomført. Førtiårskrise ultra. Jeg overlevde, men har litt blandede følelser. Her kommer den obligatoriske Race Report, som seg hør og bør for en ekte triatlet. Den skal også være litt for lang. Det er den.

Utgangspunktet. Jeg skrev før AXTRI at det var to ting jeg var særlig spent på. For det første vanntemperaturen. Svømmingen er jo først, og det er litt vesentlig å komme seg helberget gjennom denne for å kunne fullføre konkurransen. Men ikke minst var jeg usikker på den totale utholdenheten. Lange konkurranser har aldri vært mitt sterke kort, jeg trives best med 3 og 5 km eller korte motbakkeløp. Det lengste jeg hadde vært med på før dette var Bergen-Voss på sykkel, da var jeg helt utmattet og tom på slutten begge gangene. (Og det varte jo da "bare" i 5,5 timer..) Men en viss optimisme hadde likevel bygget seg opp de siste månedene.

Både løps- og sykkelform har nemlig vist seg å bli stadig bedre utover i sesongen. Løpsformen har vært bra lenge, blant annet bekreftet gjennom en god Ulriken opp i mai, en god 10 km litt tidligere og dessuten pers på 5 km gateløp i juni. Sykkelformen har i kjent stil blitt bedre og bedre ETTER rittene i mai/juni, og klatreformen viste seg å være på bra nivå da vi prøvde sykkeletappen i begynnelsen av juli. Det virker nå kanskje som om jeg er en erfaren syklist. Det er jeg ikke, iallfall ikke i konkurranser. Men jeg har skjønt litt hvordan dette med sykkelform funker...

Svømmingen er jeg jo mer usikker på. Der er jeg virkelig uerfaren, men tenker jo likevel at jeg alltids skal komme meg gjennom, bare ikke det er altfor kaldt i vannet.

Altså var jeg ganske optimistisk - tross alt - da det nærmet seg. I tillegg var vi en fin gjeng tilknyttet Fjellgeitene og Varegg som i mange måneder har samarbeidet om forberedelsene til dette, det sosiale ved et slikt arrangement er en svært viktig positiv faktor. Jeg var klar til dyst. Lørdag morgen var jeg overhodet ikke nervøs, jeg gledet meg. Været var strålende og vanntemperaturen var over 12 grader. Jeg hadde opparbeidet meg en ambisjon om å kjempe med 9-timersgrensa.

Svømmingen gikk over all forventning. Ganske typisk egentlig, det du er mest usikker på og bekymret for kan vise seg å gå greiest av alt. Slik er det ofte i musikeryrket også. Rett nok var det som vanlig fullstendig kaos i starten, armer og bein og folk overalt. Man ble regelrett svømt over av ivrige medkonkurrenter. Men jeg beholdt roen og fant en slags rytme. Etter første bøye begynte jeg faktisk å fokusere på teknikk (!) - strekk ut, ta tak i vannet, høye albuer, press pannen ned. Plutselig var det over, på under 35 minutter (selv om det absolutt ikke var 1900 m, men endel kortere).

Jeg stresset ikke med skifting, det tok ca 5 min før jeg satt på sykkelen. Første oppstigning fra 0 til 1300 høydemeter var i hovedsak helt nydelig. God driv uten å presse nevneverdig, nøt utsikten og været. Jeg syklet forbi mange og traff på flere kjente som jeg pratet litt med underveis. Ørjan syklet forbi, etterhvert også Fredrik. Torunn passerte jeg. Etterhvert tok jeg igjen Ørjan og Morten, og syklet med dem til toppen. Vi møtte vinden en stund før toppen, men det gikk greit. De kjente fjesene forsvant da vi nådde "platået" (det svært kuperte sådanne). Mats kom også susende forbi. Etter matstasjonen startet nedkjøringen på andre siden av fjellet. Her er jeg ikke så tøff som de fleste og ble forbisyklet av 10-15 pers. Tar dem i motbakken, tenkte jeg  :-/ Lite visste jeg om hva som ventet.

Vår fantastiske heiagjeng Cathrine og Elisabeth ga meg et ekstra puff ved vending. Jeg var likevel innstilt på å ta det litt rolig i begynnelsen av andre oppstigning, litt stiv og kald etter nedkjøringen og friskt i minnet hvordan jeg følte meg på slutten av denne da vi prøvde traseen i juli. Jeg hadde ikke syklet mer enn 100 meter etter vending før en svært lite velkommen lyd trengte seg inn i øregangene: poffffffffff... Nei! Ikke det! Og jeg som ikke hadde trent på det engang. Jeg hadde jo ikke punktert med den nye sykkelen. Før nå. I noen sekunder tenkte jeg at nå var det over. 

Så skjedde noe ganske utrolig. Og fantastisk. En av folkene som sto i svingen der kom bort til meg og sa: dette fikser vi! - Å, gjør vi det? Eh, ja, det gjør vi! Han satte igang, jeg fant frem utstyr, han gjorde jobben. Jeg tenkte plutselig på om det var slik at dette kanskje ikke var lov engang, at noen hjalp deg
med å skifte dekkslange. Jeg visste ikke svaret, men det var uaktuelt å stoppe den hjelpsomme mannen, for å si det slik. I etterkant har jeg iallfall ikke funnet noe tegn på at det skulle være ulovlig heller. (Her må jeg bare skyte inn at jeg KAN skifte dekkslange, altså, men når det er lenge siden sist tar det gjerne litt lang tid)

Det tok under 10 minutter, og jeg var igang igjen. Jeg hadde nok mistet litt av motivasjonen, passeringen ved Erdal hadde vært akkurat litt foran mitt hårete mål, og nå var jeg plutselig bak skjema og visste at jeg måtte være forsiktig oppover. Jeg var også forberedt på kraftig motvind på toppen. Jeg tok det med ro, likevel ble det fryktelig tungt da jeg nådde ca 1000 høydemeter, det var her motvinden begynte å komme også. Da jeg endelig nådde matstasjonen på toppen stoppet jeg i ca 3 minutter og fikk i meg sårt tiltrengt næring. Vinden var sterk, så jeg tredde på meg den tynne jakka også. Jeg var et stykke bak skjema og visste hva som kom: en drøy mil med kupert vei, ganske heftige bakker og mye motvind. Her slo jeg fra meg å klare etappen på 5:15. Kanskje kunne jeg klare 5:30? Sannsynligvis ville vinden blåse feil vei den siste biten fra Aurland til T2 i Vassbygdi også.

Det med vinden stemte. Over fjellet klarte jeg meg ganske bra, hadde fått litt energi av matstoppen og jobbet bra med hodet. Etter nedkjøringen var det derimot litt verre. En mil med slak oppover og ganske tøff motvind. Og så kjente jeg jo hvordan bena mine var. Min respons til de supre heiadamene ved T2 var litt mer tilbakeholden og innesluttet enn forrige gang (Det samme kan altså ikke sies om dem, de vant heiagjengkonkurransen med stor margin!). Stresset ikke her heller, og la ut på løpeetappen.

Jeg så på klokken at jeg med en god etappe - hvis jeg løp så fort som jeg hadde planer om på forhånd - hadde en mulighet på 9 timer fremdeles. Selv om sykkeletappen tok lengre tid, hadde jo svømmingen tatt mye kortere tid enn planlagt. Jeg begynte joggende og tenkte at det forhåpentlig ville bli lettere bare jeg kom igang. Da stigningen begynte var det som om de siste små kreftene forsvant. Caroline kom lett og glad forbi ganske tidlig. Jeg var nok ikke så fryktelig positiv i min respons til henne (beklager, Caroline), var altfor sliten til slikt. Jeg skjønte veldig raskt at jeg var nødt til å justere målet mitt kraftig. Løping skulle være min sterkeste gren, men ikke idag. Ikke nå.

Jeg har etterpå omdøpt løpeetappen til "krypeetappen". Rett nok var jeg ikke nede på alle fire, men jeg kunne like gjerne ha vært det. Løping ble det iallfall fint lite av. Jeg satte den ene foten foran den andre og prøvde å ikke tenke på hvor langt og lenge det var til dette var over. Aldri noensinne har jeg vært så sliten. Da Torunn passerte meg ca halvveis i etappen, så hun meg inn i øynene og lurte på om jeg var tilstede... (Takk for omtanken, Torunn). Det var jeg. Men på det tidspunktet ville jeg helst bare legge meg ned på bakken og bli der. Heldigvis var det lite vits i å snu, like greit å fortsette. 

Det gikk så seint at jeg etterhvert tenkte at 10 timer kunne bli vanskelig nok. Fryktelig mange tunge tanker og tunge skritt senere skjønte jeg at jeg faktisk snart var i mål, og klarte å mobilisere til rolig joggetempo de siste 2 km. Å komme i mål var først og fremst en enorm lettelse, selv om skuffelsen over resultatet også lå og ulmet. Heiagjengen var på plass her også, fremdeles like høylytt og herlig :-) Utrolig nok følte jeg meg uforskammet fin i kroppen etter målgang. Gjengen var på plass (alle kom jo mål lenge før meg :-) og det var faktisk veldig kjekt å høre hvor bra det hadde gått med alle.

Årsakene til denne kollapsen? Tja. At jeg har nektet å putte i meg gels underveis? At jeg har trent for lite mengde for en slik konkurranse (full jobb, 3 unger og masse aktivitet, 4 mil løping og 10 mil sykling i uka)? Uflaks med dagsformen? 

Alt kan stemme. Og noe av det gjør nok også det. Men jeg tror nok at det aller mest dreier seg om noe jeg delvis har visst fra før og som jeg ikke liker: jeg passer ikke så godt til ultrakonkurranser. Joda, slikt kan trenes på. Men mine 10 år med trening har vist meg at jeg ofte går på en smell på de lange løpene. Og da mener jeg ikke ultraløp, jeg har ikke prøvd maraton engang. Gi meg en 3000m på bane, en 5 km i gata, Ulriken opp, og jeg kan prestere forholdsmessig godt. Men halvmaraton eller Skåla opp har alltid vært litt vanskelig, da har det ofte kommet en smell trekvart uti løpet. Eller Bergen-Voss mot slutten.

Rett nok har jeg utvidet noe av denne lange utholdenheten i det siste. Men ikke nok. Og kanskje er 
ikke det mulig for meg heller? Jeg vet ikke. Jeg gleder meg til å prøve meg på halvmaraton igjen i Malmö i oktober, for formen er god og uten de 6 timene med knallhard jobbing på forhånd kan det jo vise seg å bli lett :-)

Men hvorfor gjorde jeg dette da, hvis jeg visste at lange utfordringer ikke var noe for meg? Jeg hadde lyst til å prøve! Og det VAR en god opplevelse, selv om det kanskje ikke ser slik ut ovenfor. Jeg er uansett veldig glad for å ha gjort det, gjennomført på under 10 timer, gjennomført i det hele tatt. Og jeg tror dessuten at man har skikkelig godt av å en sjelden gang være fysisk og psykisk så langt nede i underetasjen som jeg var de siste tre timene. Det vokser man på. Og ikke minst: jeg har fått en hel gjeng med nye venner som jeg vil trene med og konkurrere mot (i noe kortere konkurranser) i fremtiden. Takk til dere!

Os sprinttriatlon og Stoltzen opp er de nærmeste utfordringene

Hvis noen har orket å lese hele denne bloggposten, er jeg relativt imponert, i grunnen. Men den er fin å ha skrevet! Få det ut! Og jeg kan jo f eks lese den selv om en stund, slik at jeg KANSKJE unngår å melde meg på AXTRI senere en gang :-/

Peace and love og sånn <3 p="">














søndag 9. august 2015

Pre AXTRI. De gærne har det godt

Triatlon. Svømme, løpe, sykle.

Svømming. Noe jeg - bortsett fra brystsvømming i glassmanetfart - begynte med da løpeskadene for alvor presset seg på høsten 2013: Venstre hofte først, så høyre hæl, venstre hæl, begge knærne og høyre hofte.

Først fikk jeg en rask innføring av klubbkamerat Hogne, så troppet jeg opp på crawlkurset til NLS i 12,5-metersbassenget på Landås hver onsdag. Etter en tydelig progresjon fra ikkeno til helt ok de første månedene, har det siden gått fremover i, vel... glassmanetfart. Tidvis stått stille. Av og til føltes som om det har gått bakover. Nei, ikke ryggsvømming, det er jeg vel enda dårligere på. Med progresjonen, altså. Likevel, små lysglimt innimellom. Og jeg kan crawle! I 1900 meter hvis jeg må. Og det må jeg snart.

Sykling. Det har man jo drevet med fra tid til annen, ikke minst når man har hatt vondt et eller annet sted som en konsekvens av løping. Dessuten jobbsykling og etterhvert en god del sykkelturer med pappa rundt Svinndal i Østfold i feriene. Men sykkelformen er sterkt avhengig av antall tilbakelagte mil de siste månedene, har jeg merket meg. 

Etter at jeg overtok en av pappas gamle stålrammeracere i 2009, har jeg hatt et nærmest nostalgisk forhold til den, som om jeg har eid den hele livet. Og hardnakket hevdet at det er rytteren, ikke sykkelen, som teller. Følt meg litt ekstra tøff med det gamle, tunge droget. Dette forandret seg ganske raskt da jeg etter å ha meldt meg på noe med altfor mange høydemeter innså at jeg kom til å trenge noe med "kompaktkrank" og "god utveksling", og at litt lettere vekt ville være en fordel også. Rytter - ikke sykkel - prinsippet gjelder dog fremdeles, og la det være nevnt at beløpet jeg betalte for Bianchien min var 4-sifret, ikke 5.

Løping. Har altså vært hobbyen min i drøyt 10 år nå. Fra en ganske inaktiv musikertilværelse til jevnlige treninger med ivrige Vareggveteraner og deltakelser i gateløp, motbakkeløp og etterhvert baneløp. Som tidligere blogget, jeg elsker løpingen. Men den er farlig. Iallfall alene. Nå er den ikke alene lenger. Det trives den med.

Aurland Xtreme Triathlon. AXTRI. Svømming i kaldt fjordvann (11 grader i år, kanskje?) i 1900 meter. Sykling frem og tilbake over Aurlandsfjellet, distanse 98 km, hvor man to ganger klatrer fra 0 til 1320 meters høyde. Løping (eller hva det nå blir) opp Aurlandsdalen til slutt, et halvmaraton med stigning på 800 meter. 

Under én uke igjen nå. Formen er bra. Jeg er veldig spent. På vanntempen og om jeg klarer å stå på i 10 timer. Ønsk meg lykke til, jeg kommer med ny rapport etter endt galskap. 

søndag 6. april 2014

Soli Deo Gloria. Holter og komposisjonene


Min komposisjonskarriere er foreløpig ikke så lang. Men det har vel tegnet seg et bilde av hva slags musikk jeg liker å skrive og hva den handler om. Delvis har dette å gjøre med hvilke muligheter jeg har fått. Men aller mest har det med å gjøre hva jeg har på hjertet, hva som i det hele tatt kan drive meg til å komponere.

Jeg har lang erfaring i å bearbeide musikk, ikke minst folketoner og salmer for diverse mindre ensembler. Men også helt andre sjangre og helt andre og større ensembler. Felles for det meste jeg driver med av musikalsk kreativitet er at det er knyttet til prosjekter som jeg selv deltar som utøver i  (selv om jeg også får bestillinger, da særlig arrangementer).

Mitt første opus, "Havet" for solo horn, ble rett nok skrevet for 20 år siden (hjelpes...), men det var nok Collegium Vocale (som du kan lese om på musikerbloggen min) som for alvor satte igang komponisten i meg. Vi er en gjeng erfarne korsangere og -dirigenter som samles til et kirkemusikalsk prosjekt i halvåret, og det har nå blitt en tradisjon at to-tre av oss skriver et nytt verk til hvert prosjekt. Disse blir gjerne knyttet til et spesielt tema for konserten.

Så til selve poenget. Med utgangspunkt i kirkemusikken for Collegium Vocale og inspirert av mitt store forbilde, selveste gamle Bach, komponerer jeg musikk til Guds ære. Dermed blir dette høyst personlig, men det blir det vel ofte for komponister? Sikkert er det iallfall at min tro på Gud som skaper og Jesus som frelser driver meg til å skape og utøve musikk. Jeg skriver om noe som opptar meg, og kreativiteten strømmer på.

Dette betyr naturligvis ikke at ikke musikken kan stå for seg selv og spilles i hvilke som helst settinger av hvilke som helst utøvere, men driften bak verkene er den samme.

Å komponere og så fremføre musikk til Guds ære gir meg ubeskrivelig mye. Det er som et nytt primærbehov som blir stilt. Derfor er det nok fare for at det dukker opp holterske opus med jevne mellomrom fremover.

Senest fremførte jeg mine to nyeste verk, Benedictus (for horn og klaver) og Kyrie (for horn solo) på kammerkonserter i regi av Sjøforsvarets Musikkorps. Kyrie er eksempelvis en slags musikalsk tolkning av Fadervår og skildrer menneskets både gleder og vanskeligheter i møte med Gud.

Neste verk er jeg igang med, det er til vårens korprosjekt med konsert søndag 27. april. Her tar jeg utgangspunkt i disippelen Tomas ("tvileren"), som ikke ville tro at Jesus var oppstått før han kunne "se naglemerkene i hendene hans og stikke hånden i siden hans" (Joh. 20, 25). Denne konserten vil også inneholde noe av den nyeste hornmusikken.

mandag 12. august 2013

NM, en liten oppsummering

Her kunne jeg bablet i vei om forventninger og resultater, om den labre deltakelsen i lang- og mellomdistansene i veteranmesterskapene, om været eller diverse vondter i muskler, sener og ledd. Men det gidder jeg heldigvis ikke. Dessuten har varegg.no og Vareggs facebookside dokumentert mer enn godt nok! Ellers klarer jeg meg med dette:


Man puster lettet ut, og har planer om å ta en bitteliten pause fra disse




...selv om de ga meg disse


...og heller i større grad bruke noen av disse





Stoltzen og noen lengre gateløp venter utover høsten, så vi snakkes nok igjen :)

fredag 12. juli 2013

Løping, blodgivning, ferritin og NM

Mulig jeg har nevnt dette før, men løping er altså så fantastisk morsomt. Alle de gode effektene og min egen inngang til denne fritidssysselen har jeg blogget om før. Jeg har hittil hatt en veldig fin sesong, med flere personlige rekorder og fine løpsopplevelser. Det er ekstra kjekt med tanke på fjorårets sesong, som var heller laber.

Etter denne resultatmessig elendige fjorårssesongen (iallfall på alt som var lenger enn 800m..), skulle jeg tilfeldigvis en ekstra tur på blodbanken senhøstes med min enormt populære blodtype 0 - , som kan gis til alle andre, uansett blodtype. De sendte meg hjem igjen med uforettet sak, da blodprosenten var for lav (under 13,5). Dette førte automatisk til at de sendte blodet til ekstra prøver for å sjekke om noe annet kunne være galt. Det viste seg at også ferritin-nivået (jernlagrene) var veldig lavt (tallet var 6, normalt skal det ligge mellom 30 og 300 hos menn).

Dette var jo i grunnen en god nyhet for meg, som hadde lurt litt på hvorfor jeg plutselig skulle bruke 1-2 minutter lengre tid enn før på de fleste distanser, lurt på om jeg plutselig var blitt fryktelig gammel. Med så lavt ferritin-nivå var det ikke så merkelig at det var vanskelig å prestere maksimalt. Det var bare en ting å gjøre: spise jerntabletter, i mange måneder. Og blodgivning fikk jeg pent ta en pause fra.

I år går alt så meget bedre. Jernlagrene er nå fylt opp igjen, treningen har vært bra i hele år og resultatene har gått riktig vei. Jeg har perset på 3000m, 1500m, 5 km gateløp og 800m. Målet for sesongen nærmer seg også: NM for veteraner på Byrkjelo stadion 9.-11. august. Da skal Vareggsingleten prydes med startnummer og unge, gamle Holter skal ut og konkurrere i tre løpsøvelser. Aller mest mot seg selv, han er nok et stykke fra de beste i et NM. Men ser han en rygg i overkommelig avstand når målstreken nærmer seg, er det nok noen som kan vente seg en spurtduell..

Det er ferie, og den tilbringes mange forskjellige steder. Så jeg har ringt hit og dit og sjekket baner og tilgjengelighet, slik at jeg får noen økter med piggsko i sommer. Det skal løpes lange og korte intervaller, rolige langturer og rolige kortturer. Jeg skal også være med på noen tradisjonelle løpskaruseller i Østfoldskogene. Sove godt om nettene og spise mye næringsrik mat gjennom sommeren (akkurat denne biten har det foreløpig gått så som så med). Planen er å være i knallform til 2. helg i august, og ambisjonen er å perse på alle tre distanser. Om jeg så kommer sist i alle felt :-)

(Hvis jeg har sagt noe medisinsk sett riv ruskende her, er det bare å korrigere meg - dere som er eksperter på slikt)




søndag 30. juni 2013

En gammel venn

Jeg har lyst til å skrive noen fine ord om en god venn av meg som nettopp hadde bursdag. Hun fortjener i aller høyeste grad å få noen fine ord om seg på trykk. Det er ærlige ord. Ord rett fra hjertet.

Denne vennen min er noe eldre enn meg, og har opplevd ganske mye mer enn jeg har. Hun er sta og egen, har snakketøyet i orden, elsker å lese bøker og høre på "rolig" musikk. Hun bor alene, men har et aktivt sosialt liv med mennesker på samme alder og et veldig godt forhold til familien sin.

Hun har en sterk personlighet, denne dama. Men det er ikke bare de personlige trekkene som gjør at jeg er så glad i henne. Noe dreier seg nok om famliliære bånd, om sterke og gode barndomsminner, om felles livssyn. Men ikke minst handler det om god kjemi. Hun snakker, jeg lytter. Jeg snakker, hun lytter. Og: hun er seg selv.

Hun vet godt at jeg liker henne. Det har jeg sagt, sunget og skrevet. Tidvis har jeg dårlig samvittighet. Jeg bor så langt unna. Det har jo sine naturlige forklaringer med jobb og sånt. Men likevel. Tenk å kunne besøkt henne jevnlig, gi henne en klem, få en kopp kaffe og slå av en prat.

Hun er godt voksen. Født 11. juni 1928. Vokst opp på Eidsvoll. Bodd i Moss hele sitt voksne liv med sin mann Leif, som døde i 2002. Hun har tre barn. Hun er oldemor, bestemor, mormor. Min mormor.

Inger Rigmor Lauritzen. Min venn og mormor. Nå prøvde jeg visst å forklare henne. Men hun kan ikke forklares, må oppleves.

torsdag 21. februar 2013

Verdens beste hobby (for en musiker som meg)

Jeg elsker å løpe. Ute. Bortover. Oppover. I skauen. På veien. På bane. På fjellet.

Det er en hobby jeg fikk meg i voksen alder, etter at jeg for lengst hadde kvittet meg med den forrige hobbyen (dvs gjort yrke av den). Motivasjonen var nok mest helse og litt konkurranse. Lite ante jeg om alle de andre fordelene!

Helse og overskudd

Kondisjonstrening kombinert med styrketrening har udiskutable helsegevinster. Disse veldokumenterte gevinstene skal jeg ikke gå detaljert inn på her (kortsiktig og langsiktig sykdomsforebygging er et soleklart eksempel). Det som for meg var litt overraskende var hvor stor effekt det nyervervede fysiske overskuddet skulle få: Min timeplan på det tidspunktet jeg begynte med trening var ganske sprengt, jeg var ofte sliten, stressa og trøtt. Da jeg likevel fikk presset inn tre treningsøkter i uka i tillegg til alt det andre føltes det som om jeg fikk BEDRE tid enn før, uten at noe ble kuttet ut. Allerede etter få uker merket jeg dette, effekten var helt klart mye større enn jeg trodde.

Dessuten har jeg spesielt nytte av treningen i mitt yrke som musiker: Min gamle senebetennelse fra studietiden (pga den noe unaturlige måten å sitte og holde et instrument på i mange timer om dagen), som har hatt en tendens til å blusse opp i ny og ne, er aldri noe problem lenger. Dette er (trolig) pga den økte blodsirkulasjonen som kommer av treningen. I tillegg er naturligvis lungekapasiteten svært viktig for en blåser, ikke minst når man skal fylle et 7 meter langt (rett nok sammenkrøllet) horn og operere i 4 oktaver.

Sosialt

Jeg meldte meg i 2005 inn i en klubb, Varegg Fleridrett, en klubb som holder til i Bergen sentrum/ Sandviken og som hvert år arrangerer Stoltzekleiven opp, blant mange andre arrangementer. Varegg driver med fotball, orientering, løping, ski og allsidig trening for barn og unge.

Her var jeg naturlig nok på et ganske lavt nivå sammenliknet med de andre i løpegruppen. Mange hadde flere tiår med løpetrening bak seg, og jeg måtte finne min plass bakerst i troppen der jeg hev etter pusten i motbakkeintervallene. Men mottakelsen var upåklagelig, jeg fikk råd og tips, og ble etterhvert kjent med mange nye, hyggelige mennesker. Variasjonen fra mitt vanlige miljø virket umiddelbart som et positivt element.

Dessuten: jeg er ikke noe bedre menneske enn at jeg synes det litt kjekt å bli omtalt på Varegg.no når jeg har utført noe som for meg er en liten bragd, selv om det i den store sammenhengen ikke holder til noe som helst ;-) Varegg er gode på å oppmuntre og motivere, uansett nivå!

Lufting av hodet

For meg funker løping (ved siden av brødbaking) som en fantastisk avkobling. Jeg er i aller høyeste grad en tenker, og bruker av og til irriterende mye krefter på f.eks. utfordrende situasjoner og forhold i jobbsammenheng. Da er det for meg ekstremt effektiv terapi å tre på seg løpeskoa og iPoden (med progrockspillelista klar) og ta seg en rolig langtur eller noen sugende intervaller. Nå er jeg nærmest avhengig av denne terapien.

Konkurranse

Jeg liker også å konkurrere. Både med meg selv og med andre. På Vareggtrening er det alltid et lite, sunt og vennskaplig innslag av konkurranse, noe som bare er positivt (alltid kombinert med godt humør og oppmuntringer). I tillegg må jeg si at det er morsomt og spennende å prøve seg på sine egne personlige rekorder på forskjellige distanser, enten det er på bane i et friidrettsstevne, i bratthenget opp Stoltzekleiven eller i vinterkarusellen i Fana. Dessuten er det alltid noen på omtrent samme nivå å konkurrere litt med i disse løpene.

Et par mulige ulemper..

Løping er litt skummelt også: faren for skader er absolutt til stede, og da i første rekke belastningsskader. De fleste som driver med denne idretten, har skader av en eller annen sort, små eller store, i perioder. Men dette kan naturligvis forebygges, gjennom styrketrening, moderat forsiktighet, god hvile/ restitusjon og godt kosthold. De fleste kommer seg seg også igang igjen etter en stund med hvile og alternativ trening.

Dessuten er det mange typer trening å velge mellom, er man f.eks. utsatt for belastningsskader i rygg, hofte eller knær, burde man kanskje heller vurdere sykling/ spinning eller svømming. For ikke å snakke om: skigåing!

For noen av oss er det også en viss fare for å overdrive, bli så hekta på treninga at man helst vil sette det foran alle mulige andre ting. At man lar det gå ut over humøret og menneskene rundt seg hvis man sliter med en skade, er i dårlig form eller bare går glipp av en treningsøkt. Vi har alle hørt om de "ivrige, krampaktige, egoistiske noenogførtiåringene som bare tenker på seg selv og treninga mot Birken"..

Og jeg innrømmer det: jeg har av og til vært på vei til å bli litt overivrig. Men: jeg mener å ha funnet en god balanse. Det er viktig å huske på at det skal være gøy og motiverende å trene. Dessuten er det ekstra tilfredsstillende når man med litt kreativitet kan få seg en treningsøkt samtidig med noe annet: løpe eller sykle til jobb og ta morradusjen der. Eller, som jeg ofte gjør: kjøre ungene på trening, løpe en tur frem til de er ferdig (NM i kort dusjing hjemme etterpå, for at ikke varmtvannet skal ta slutt..).

Kort oppsummert

Med fare for å ha bablet altfor mye: Kondisjonstrening har for meg vist seg å være morsomt, avkoblende og helsebringende. Det gir meg mer overskudd, bedre humør, mindre stress, mindre sykdom, mer livsglede! Og anbefales på det aller sterkeste ;-)